Norsk helsestasjonsvirksomhet: nasjonal politikk og lokal policy-utforming av forebyggende arbeid for barn

Rapporten omhandler utformingen av helsestasjonsvirksomheten i tre norske kommuner på 90-tallet, og belyser spenningsforholdet mellom nasjonale faglige standarder og kommunal tjenesteutforming i det helseforebyggende arbeidet for småbarn. Fire idealtypiske modeller er utviklet og danner utgangspunkt for analysen: Servicestasjonen, overvåkingsstasjonen, den medisinske kontrollstasjon og samordningsstasjonen. Forskningsdesignet kjennetegnes av på den ene siden historisk sosiologi og på den andre siden en fenomenologisk inspirert strategi, med vekt på åpne intervjuer blant helsestasjonsansatte, samarbeidspartnere og representanter fra det politisk-administrative systemet i kommunene. Funnene kan sammenfattes i 3 punkt: 1. Helsestasjonsvirksomheten lar seg best karakteriseres ved hjelp av overvåkingsmodellen. Analysene viser at ulike tradisjoner brytes mot hverandre i dagens helsestasjonsvirksomhet, men det er helsesøstrene som utgjør tyngdepunktet i virksomheten, og deres identifikasjoner og praksisutøvelse bærer i alle tre kommunene sterkt preg av det vi kan kalle Nightingale-tradisjonen. Helsesøster blir her den offentlige overvåker, og en uforbeholden tillit fra foreldrene blir en betingelse for å oppnå kontakt med alle. 2. Helsesøstrene har kontroll over arbeidet på helsestasjonen. Det er et klart funn i undersøkelsen at 90-åras helsesøstre er selvstendige i sitt arbeid. Helsestasjonslegene karakteriseres som perifere deltidsdeltakere, og de fremstår med beskjedne ambisjoner på egne vegne. I rapporten drøftes ulike sider ved helsesøstrenes, legenes og assistentenes rolleutforming. 3. Helsestasjonen har løse koblinger til omgivelsene. Undersøkelsen avdekker generell velvilje i de lokale omgivelsene, men både kunnskap om og interessen for tjenesten er begrenset i den politisk-administrative ledelsen i kommunene. Relasjonene mellom helsesøstrene og andre yrkesgrupper som arbeider overfor samme målgruppe, varierer noe i form og omfang kommunene i mellom. Noen samordning av innsatsen for barnas oppvekstmiljø kan ikke påvises i noen av de tre kommunene. Det kan synes som om helsesøstrene identifiserer seg mer med helsestasjonen enn med lokalsamfunnet.