Kvinneunderskudd blant færøyske politikere: sett i lys av Norris’ traktmodell for rekruttering av politiske representanter

Færøyene skiller seg ut blant andre nordiske land med få folkevalgte kvinner. Siktemålet med denne artikkelen er å finne noen forklaringer på dette. Utgangspunkt tas i Pippa Norris’ traktmodell for rekruttering av politiske representanter. Først analyseres den politiske kulturen, nærmere bestemt samfunnets holdninger til kvinners politiske deltaking. Tradisjonell forståelse av at den politiske arenaen tilhører menn, har blitt utfordret både av færøyske feminister og internasjonale institusjoner, og kjønnsbalansen er blitt noe bedre. Deretter fokuseres på lagtingsvalgordningen som bidrar til å aktivere ulike skillelinjer. Partilojalitet konkurrerer med ønsker om distrikts- og kvinnerepresentasjon. Partienes rolle er begrenset til å velge listekandidater. Velgerne står fritt i å prioritere mellom kandidatene. Partiene uttrykker ønsker om økt kvinnerepresentasjon, men innsatsen for å få flere kvinner valgt er moderat. I valgkampen ønsker man å unngå intern splid, som en prioritering mellom egne listekandidater kunne ført til. En endring i 2008 fra syv til ett valgdistrikt har ført til skjerpet kamp om distriktsrepresentasjon i Lagtinget, og da kan ønsker om økt kvinnerepresentasjon måtte vike. Avslutningsvis drøftes en variabel som ikke er inkludert i Norris’ modell, nemlig parlamentets størrelse. Terskelen for representasjon av underrepresenterte grupper kan være ekstra høg når parlamentet er fåtallig.